Vakuumbrytere, uten unntak, bruker en docking-kontaktmetode. Etter at den bevegelige kontakten berører den stasjonære kontakten, kan den ikke bevege seg fremover lenger. Kontakttrykket tilveiebringes av trykkfjæren (noen ganger kalt lukkebufferfjær) til hver polkontakt. Det såkalte kontaktslaget refererer til avstanden som kontaktfjæren fortsetter å bevege seg til slutten av kontaktkontaktkontakten, dvs. kontaktfjærens kompresjonsavstand. Derfor er det også kjent som kompresjonsslaget.
Kontaktslaget har to funksjoner: For det første komprimerer det kontaktfjæren og gir kontakttrykk til den tilhørende kontakten; Den andre er å sikre at et visst kontakttrykk opprettholdes selv etter slitasje under drift, og sikrer pålitelig kontakt. Det generelle kontaktslaget kan være ca. 20 % til 30 % av åpningsavstanden, og vakuumbryteren for 10kV er ca. 3-4mm. [3]
I selve strukturen til en vakuumbryter er kontaktlukkefjæren utformet for å ha en betydelig forkomprimeringskraft selv når den er i åpen stilling. Dette er for å sikre at under lukkingsprosessen, når den bevegelige kontakten ennå ikke har berørt den stasjonære kontakten og det oppstår et forhåndsbrudd, har den bevegelige kontakten en betydelig kraft for å motstå den elektriske kraften og vil ikke trekke seg tilbake; I kontaktøyeblikket øker plutselig kontakttrykket til fortrykksverdien for å forhindre lukkende sprett, noe som er tilstrekkelig til å motstå elektrisk frastøting og sikre en god starttilstand for kontakt; Etter hvert som kontaktslaget skrider frem, øker kontakttrykket mellom kontaktene gradvis, og ved slutten av kontaktslaget når kontakttrykket designverdien. Kontaktslaget inkluderer ikke førkompresjonsområdet til lukkefjæren, det er faktisk det andre kompresjonsslaget til lukkefjæren.
